Noen ganger så begynner jeg å gråte. Bare av visse stemninger, skapt av forskjellige elementer. Uten at det har noe med meg å gjøre en gang. Men noen ganger har det det og. Jeg tenker ekstremt mye. Det skal dere få lov til å vite. Jeg skriver egentlig aldri triste ting offentlig. Jeg er ikke fan av å bruke facebook som en jævla dagbok eller i det hele tatt fortelle omverdenen om mitt mest personlige. Men jeg gidder ikke gå ut med den jævla klisjéen om at jeg gjemmer meg bak en maske hver dag. Det gjør jeg ikke. Jeg har det bra. Jeg har venner og familie som er glad i meg og er der når det trengs, for ikke å snakke om en forlovede som elsker meg. Men selv om jeg skriver annenhver dag om hvor høyt jeg elsker han og hvor glad han gjør meg osv, betyr ikke det at jeg aldri sliter jeg heller. Jeg gråter jeg også.
Jeg har erfart ting jeg aldri hadde regnet med å få erfare, på godt men aller mest vondt. Og mange av de tingene gnager i meg enda, selv om det er for lengs et avsluttet kapittel. Men jeg setter samtidig så inderlig pris på dem, fordi de har formet meg til den jeg er i dag. Jeg har aldri vært så sikker på meg selv noen gang. Jeg vet hva slags mennesker som kan bidra til positive ting i min hverdag, og jeg unngår de som ikke gjør det. Det betyr selvfølgelig ikke at de jeg ikke chatter med hele tiden på facebook er folk jeg overhodet ikke kommer overens med. Jeg elsker å bli kjent med folk. Jeg dømmer absolutt ingen for dumme valg, livvstil og meninger. Jeg klarer ikke en gang høre drittsnakk om deltakerene på Paradise Hotel.
Bortsett fra da jeg var et uvitent og mer hensynsløst barn, har jeg kun brukt ordet "hat" ovenfor et eneste menneske, og det står jeg for den dag i dag. Forholdet mitt til dette mennesket er som det burde være, jeg har absolutt null kontakt i det hele, og akter fremdeles å ha det sånn helt til en av oss forsvinner. Er ikke det det naturlige da? Når man hater et menneske, så vil man ikke ha noe med det å gjøre og bryr seg nada om det. Derfor blir jeg desverre like irritert når jeg ser folk som skriver hvor mye de hater Justin Bieber. De vet aldri selv hvorfor de hater han en gang. De bare vet at det er "in" å hate han. "Folk må få mene hva de vil" sier de. Men om de ikke har noen ting å svare for seg når det blir stilt spørsmål ved meningene, bør de heller holde kjeft. Folk er så jævla opptatte av å ikke bli mislikt fordi de er av den mindretallige gruppen av mennesker som egentlig mener noe annet. Jeg har lovet meg selv å aldri si noe annet enn min mening. Jeg mener stort sett positivt om alle. Så lenge de ikke lager unødvendig helvete for noen jeg er glad i.
Jeg tror det her er det lengste innlegget jeg blir å skrive på denne bloggen... Skitt au. Det måtte komme en dag. Her kan dere forresten kommentere så mange ting dere vil anonymt. F.eks. ang Justin Bieber, eller Iselin Michelsen. Ingen turte å svare meg når jeg spurte offentlig hva i all verden det er som gjør at dere tror dere er så jævla mye bedre eller penere eller mindre homsete(som om det er noe galt i det?!) enn dem, på facebook? Siden det er jo der all den håning og hetsingen foregår. Flere av dere er liksom gode venner og bekjente av meg som har sagt sånt, så tør INGEN svare. Dere aner ikke hvor skuffende det er. Ikke at jeg er perfekt, jeg har sagt mye stygt og unødvendig om folk som ikke har gjort meg noe flere ganger jeg og. Men jeg legger meg flat. Alle jenter jeg ikke kjenner men har kalt løse på grunn av rykter(noe så teit..), for eksempel. UNNSKYLD!
Vel... jeg aner ikke hvor jeg kommer med dette innlegget her. Hvis faktisk mange leser det, er det sikker flere av dere som tenker på meg som ei som ser på seg selv som perfekt siden jeg kritiserer så mye i dette innlegget. Min største hjertesak er å bekjempe mobbing, og la folk være dem de er uten at folk skal dømme eller kommentere hvor stygge de er etter å ha gjort narr av intelligens, livvstil og meninger, samt utsangn. Det kan ingen ta fra meg, uansett hvor mange sårende ord og sterke argumenter som blir slengt. Selv om jeg vet at familietreet mitt har vokst seg laangt etter min død før noe sånt skjer.
